Filmbransjen har aldri vært i manko på filmer sentrert rundt underdogens vei mot toppen og filmer som Rocky, The Champ og Million Dollar Baby har for alltid funnet sin plass i filmhistorien så vel som i publikummets hjerter. Men hva med de mindre kjente? I 2011 kom Warrior som oppnådde en respektabel suksess der og da, men som har blitt stadig mer anerkjent etterhvert som årene har gått og det er ikke helt uten grunn.
En ensom og alkoholisert sønn vender sterkt preget hjem fra krigen bare for å møte en realitet han ei lenger kan identifisere seg med. Med en tidligere alkoholisert far han har kuttet alle bånd med og en bror han ikke tåler synet av trer han inn i ringen. En ring hvis MMA-turnering bestående av de 16 beste fighterne i verdenen som vil ta han med på en reise hvor de fysiske utfordringene blir satt i skyggen av de psykiske. En verden han har vendt ryggen, men også en verden som vil ta han til et klimaks han ikke i sin mest brutale fantasi kunne ha forestilt seg.
Med Warrior tar regissør og manusforfatter Gavin O’Connor (Pride and Glory) oss med inn i en historie de fleste av oss på forhånd vil avfeie som nok en forutsigbar tåreperse, men O’Connor og hans skuespillere bruker ikke mer enn 20 sekunder på å feie all tvil og publikumet av banen. Fra den slagkraftige åpningsscenen bærer det ut på en perfekt balansert reise som veksler mellom drama og action visualisert av en regissør med stålkontroll på hva han driver med og historiens blodige alvor skinner igjennom enhver lille scene.
Med et uovertruffent fokus på detaljer tegnes derfor den ene dystre scenen etter den andre opp med en underliggende industriell eim av arbeiderklasse opp og livløse farger benyttes gjerne som en kontrast til de mer håpefulle scenene som likevel bærer et preg av finansiell og emosjonell sanntids-desperasjon. Her skapes det et uhyre effektivt visuelt så vel som fortellermessig uttrykk rundt en families dystre historie preget – og for så vidt ødelagt – av krig, økonomiske utfordringer og dårlige valg hvis grad av alvor gjør det tilnærmet umulig – men ikke HÅPløst – for de rundt å tilgi.
Kampen som utspilles på det personlige plan visualiseres ytterligere ved at historien settes til MMA-ringen hvor ingenting holdes igjen. Har man sarte nerver er det muligens på sin plass å styre unna for kampscenene er realistiske fremfor film-fantasiske, men samtidig langt mer inngående, brutale og vonde enn hva man er vant med i denne typen filmer. Korte og effektive klipp veksler med panoreringer på avstand så man som seer alltid får et overblikk så vel som innblikk i denne voldens ballett.
Denne kraftprøven av en historie bringes til liv foran kameraet av et knippe skuespillere som later til å være i sine livs form. Joel Edgerton (Smokin’ Aces, Kinky Boots) er intet mindre enn strålende i rollen som Brendan Conlon; broren som har kuttet kontakten med sin far for å forfølge drømmen om en lykkelig familietilværelse som han selv ikke fikk. Edgerton makter å gjøre denne godhjertede, hardtslående og desperate karakteren troverdig nok til at det aldri blir klissete eller kleint. Hans far spilles av en sjeldent god Nick Nolte hvis innlevelse i denne pregede og tidligere alkoholiserte karakteren byr på et følelsesregister av de sjeldne. Dette ER en gammal gubbe som har driti fullstendig på draget i forhold til sin egen familie og som nå må ta konsekvensene av det. Nå har riktignok ikke Nolte for vane for å skuffe, men denne prestasjonen i Warrior skiller seg ut som en av de bedre.
Allikevel er det Tom Hardy (Inception) som ikke bare stjeler showet men også som syr filmen sammen på en upåklagelig måte. I rollen som Tommy Conlan byr han på så mye innestengt aggresjon og intensitet kombinert med hat, avsky og psykiske problemer at undertegnede ved mer enn en anledning ble sittende å måpe med en tåre pressende i øyekroken. Sammen med Nolte og Edgerton skapes det filmmagi i ordets rette forstand og sammen presenterer de en historie så sterk og troverdig at det tidvis gjør vondt i hjertet.
Som nevnt innledningsvis er det langt mellom de filmene som virkelig treffer en rett i hjertet så vel som i nervene, men de finnes og Warrior er uten tvil en av disse. Dette mellommenneskelige dramaet i skjønn forening med det voldelig, skuespillere som leverer over all forventning og en regissør i sitt livs form gjør det hele til en film verdt å se. Legg så til et soundtrack som like gjerne kan nytes en sen kveld med en bedre whisky på bordet så har vi en film som man bør unne seg minst en gang i livet.
